Startside Opp Jesus - Ordet Ny himmel og ny jord Nattverden Dåp Dåpssyn Rett dåp? Dåpen - splitting Lev verdig det hellige kall Jesus - morgonstjerna Jesus er Lyset Hebrearbrevet 12:1-4 Morgenkamp Skjønnhet Guds vev Guds vilje Kristen vandring Stå nær Herren Formaning til ydmykhet og tillit Salme 40 Bibelsitater

Gullgruben om Salme 40

Salme 40:1-18 (Bibeloversettelse: NB88/07BM)
Til sangmesteren. Av David. En salme.
Jeg ventet, ja ventet på Herren. Da bøyde han seg til meg og hørte mitt rop.
Han dro meg opp av fordervelsens grav, av den dype gjørmen. Han satte mine føtter på en klippe, han gjorde mine trinn faste.
Han la i min munn en ny sang, en lovsang for vår Gud. Mange skal se det og frykte, og sette sin lit til Herren.
Salig er den mannen som setter sin lit til Herren, som ikke akter på de overmodige og dem som gir seg av med løgn.
Herre, min Gud! Mange er de under du har gjort, og mange er dine tanker for oss! Ingen kan lignes med deg. Vil jeg kunngjøre dem og tale om dem, er de flere enn at de kan telles.
Slaktoffer og matoffer har du ikke lyst til – du har boret mine ører – brennoffer og syndoffer krever du ikke.
Da sa jeg: Se, jeg kommer, i bokrullen er det skrevet om meg.
Å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst, og din lov er i mitt hjerte.
10 
Jeg bar fram godt budskap om rettferdighet i en stor forsamling. Se, jeg lukket ikke mine lepper. Herre, du vet det.
11 
Jeg holdt ikke din rettferdighet skjult i mitt hjerte, jeg har kunngjort din trofasthet og din frelse. Jeg skjulte ikke din miskunnhet og din sannhet for en stor forsamling.
12 
Du, Herre, vil ikke holde tilbake din barmhjertighet for meg. Din miskunnhet og din sannhet vil alltid bevare meg.
13 
For trengsler uten tall omgir meg, mine misgjerninger har grepet meg, så jeg ikke kan se. De er flere enn hårene på mitt hode, og mitt hjerte har sviktet meg.
14 
La det behage deg, Herre, å fri meg ut! Herre, skynd deg å hjelpe meg!
15 
La alle dem som står meg etter livet og vil rive det bort, bli til skam og spott! La dem som ønsker ulykke over meg, vike tilbake og bli til skamme.
La dem som sier til meg: Ha-ha! – bli forferdet på grunn av sin egen skam.
17 
La alle dem som søker deg, fryde og glede seg i deg! La dem som elsker din frelse, alltid si: Høylovet være Herren!
18 
Jeg er elendig og fattig, men Herren vil tenke på meg. Du er min hjelp og min frelser! Min Gud, dryg ikke!


Gullgruben:

Sal 40:1-5

David priser Gud for hans store frelse

Vi kan ikke si med sikkerhet hva som er foranledningen til denne salmen. Den forkynner om frelse fra stor nød, men også om at nye farer var i vente.

De første versene her inneholder liksom en hel livshistorie. I dem blir først og fremst avspeilet den store frelse som en synder får når han omvender seg og får fotfeste på nådens klippe. Men det er også tale om de mange ganger Herren har hjulpet sitt barn til rette i troslivet.

"Han drog meg opp," det er grunntonen. Herren får æren, for han gjorde det. Og hvorfra? Fra "fordervelsens grav, av den dype gjørmen". Dette er livaktige bilder på livet i verden.

Som det urolige hav bruser livet i verden. Og alle de som tumler om der, må gå fortapt hvis de ikke blir dradd opp. Og mange sjeler ligger i dette brusende havet, vakler omkring i lyster og laster, av bekymringer, av angst og så igjen av trass og hovmod.

Og det dype, skitne dynn. Dette var en brønn full av mudder, lik den profeten Jeremia ble kastet i av sine fiender (Jer 38:6). "I brønnen var det ikke vann, bare gjørme, og Jeremia sank ned i gjørmen," står det.

Du, min leser, har kanskje ikke sett et menneske sitte slik i dynnet. Men det er jo ikke sjelden at et dyr synker ned i gjørma. Det strever for å komme opp, men jo mer det arbeider jo dypere synker det ned.

Det er et slående bilde på den tilstand mange uomvendte mennesker er i. De har kanskje vilje til å bli bedre enn de er. De arbeider kanskje også litt på å forbedre seg selv med ytre gudelighet og lignende. Men de kommer ikke opp. Er man et ærlig menneske, men uomvendt, skal man få erfare at det går slik.

Nei, det må skje et under. Han drog meg opp. Det er alle troende menneskers underfulle erfaring. Men er det din erfaring, kjære leser? Kan du si med David og alle frelste: "Han drog meg opp av fordervelsens grav, av den dype gjørmen"?

Hvis ikke så ligger du ennå der. Du kan ikke dra deg selv opp, det er like umulig åndelig som legemlig. Du må gå samme vei som David, og hans vei til redning bestod i dette: "Jeg ventet, ja ventet på Herren."

Ja, vent på Herren, men på den rette måten. Ikke som verden som legger hendene i fanget og sier: det kommer nok, det kommer nok, og så er like glad om resten.

Nei, husk på det som står her: "Da bøyde han seg til meg og hørte mitt rop." Det vil Gud ha av deg at du skal rope til ham, be, tigge, påkalle ham med mer alvor enn den som holder på å drukne roper for sitt liv. Her gjelder det jo et evig liv.

Da skjer underet. Du blir løftet opp fra dypet av Herrens hånd. Han setter dine føtter på en klippe der det er sikkert fotfeste. Klippen er den uforskyldte nåde i Kristus. Klippen er Herrens rettferdighet og Herrens kraft.

Når gjør Herren dette under? Når du er blitt trett og ikke kan mer selv og bare roper fra hjertedypet, da kan han komme til. Hvilken forandring fra å ligge i fordervelsens grav og den skitne gjørma uten hvile - og så stå på den faste klippe og merke at du har fast grunn under føttene.

"Han satte mine føtter på en klippe, han gjorde mine trinn faste." Slik vitner David. Da lærte han den nye sangen, de frelstes lovsang for Gud. Kan du synge den, venn? Kan du si med David: "Han la i min munn en ny sang, en lovsang for vår Gud"?

Når dette under skjer med en synder, da virker det også utover. "Mange skal se det og frykte, og sette sin lit til Herren." En frelst synders jubelsang kan bli det middel som får en vantro synder til å skjelve for sin egen tilstand. Slik kan også han komme til å tro på Herren og stemme i lovsangen: han drog meg opp. Det ene lyset kan brukes til å tenne et annet med.

Nå priste David seg salig fordi han ikke hadde lyttet til de røster som bad ham søke en utvei utenfor Herren. Det lyder alltid til en beklemt synder full av anger.

"Salig er den mann som setter sin lit til Herren, som ikke akter på de overmodige og dem som gir seg av med løgn" (v. 5). Det hjerte som frykter kan bli fristet til å slutte allianse og fred med verden for å slippe kampen i stedet for å tigge seg gjennom hos Herren.

Det kan bli fristet til å gripe til selvbedragets og egenrettferdighetens løgn. Det kan stanse utenfor den trange porten og berolige seg selv med at man har det godt selv om man ikke kom helt igjennom. Men man blir aldri salig ved å gripe til disse utveiene.

Salig er bare den som holder ut i tillit til Herren. Den sjel skal ikke bli til skamme, men lære å kjenne tonen til de frelstes nye sang. Og de skal synge med av sin egen erfaring i livet:

Å, tenk hvilket under, jeg er et Guds barn,
utfriet av syndens og djevelens garn.

Sal 40:6-18

Hvorledes de frelste skal takke Herren rett

David begynner med å tale om sin glade undring over alle de underfulle ting Herren har gjort mot ham og alle de troende. "Mange er de under du har gjort, og mange er dine tanker for oss! Intet kan lignes med deg. Vil jeg kunngjøre dem og tale om dem, er de flere enn at de kan telles" (v. 6).

Utallig såsom sand

og uten måte,

som havets dype vann

er Herrens nåde!

Og Davids hjerte får det travelt med det som alle Herrens frelste har det travelt med: å grunne på hvorledes vi skal takke Herren for alle de usigelig mange velgjerninger.

Det var klart for David, så mye hadde han hørt med det øre som var opplatt av Herren: "Slaktoffer og matoffer" var ikke nok. De ytre offer kunne det ikke, hva navn de enn hadde. Han sier: "Du har boret* mine ører" (v. 7). (*Dansk: åbnet.)

En troende israelitt kunne godt høre Mose lov og se at Herren ikke bad om ytre offer. De var bare kjennetegn på de indre offer. Der dette indre offer manglet, hadde Herren ingen lyst til det ytre.

Derfor var Kains offer en styggedom. Og derfor spør Herren i Jesajaboken det vantro folk: "Hva skal jeg med alle deres mange slaktoffer?" og tilføyer: "Kom ikke mer fram med unyttig matoffer! Det er en motbydelig røkelse for meg" (Jes 1:11, 13).

Men der hjertet hadde gitt sitt offer, der var også alle andre ytre offer til velbehag for Herren. David hørte klart Åndens røst om hva hjerteofferet skulle bestå i.

Han sier: "Se, jeg kommer." Han melder seg liksom til tjeneste hos Herren og tilføyer: "I bokrullen er det skrevet om meg." Han fant det altså i Guds lovbok.

I gamle dager ble bøkene skrevet på strimler av dyrehud og rullet omkring en stokk. Derav kommer navnet "bokrullen".

Og hva hørte så David ved å legge øret inn til lovens tale? Han hørte dette som Saul ikke hadde hørt: "Lydighet er bedre enn offer, lydhørhet er bedre enn fettet av værer." "Lydighet mot Herrens ord" er det hjerteoffer Herren venter på (1Sam 15:22).

Og dette offer kunne David bringe. "Å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst, og din lov er i mitt hjerte" (v. 9). Det var Davids takkoffer.

Det takknemlige hjerte sier: "Jeg har lyst til din vilje, Herre." Og det knurrer ikke over Guds vilje som over en byrde. "For Guds nåde er åpenbart til frelse for alle mennesker. Den opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster, til å leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er" (Tit 2:11-12).

Men David kommer med enda et takkoffer: Han ville være en budbringer om Herrens rettferdighet, om hans trofasthet og frelse. Han vil ikke lukke sine lepper, men bekjenne Herrens sannhet og det "i en stor forsamling" (v. 10-11).

Her har vi to takkoffer som må følges ad: lydighet i hjertet og bekjennelse med munnen. Det er disse to vitnene, livet og munnen, som de hellige skal ære Herren med.

Vi skal legge merke til hvilken vekt David her legger på at bekjennelse med munnen ikke mangler. Han sier: "Se, jeg lukket ikke mine lepper, Herre, du vet det."

David påberoper seg Guds allvitenhet her for å vise at han bekjente Herren med munnen. Det viser hvor ille det er når menneskefrykt og kjødelig treghet unnlater å bekjenne der hans Ånd minner oss om det.

Må det alltid lyde fra vårt hjerte, det som en troende prest en gang sang ut fra sitt hjerte til Herren i takk for frelsen:

Jeg lover deg mitt hjerte,

jeg lover deg min munn.

Og la oss tilføye det den samme presten tilføyde:

Å, bli hos meg, du fagre blomst,

inntil min siste stund.

Dette siste har David også med i sin salmesang. Han erkjente det vel at selv om hjertet nå var fullt av takk, var han enda ikke kommet til veis ende. Herrens bevarende makt var ganske uunnværlig. Derfor ber han: "Du, Herre, vil ikke holde tilbake din barmhjertighet for meg. Din miskunnhet og din sannhet vil alltid bevare meg" (v. 12).

Så lenge et Guds barn er på veien her nede, er vi ikke bare omringet av Herrens mange velgjerninger. Vi er også omspent av talløse ulykker eller "trengsler" som David sier her (v. 13).

Mørkets makter vil gjerne ha oss inn i ulykkens snarer på alle kanter. Våre misgjerninger jager oss som ulver for å gripe oss og anklage oss. Djevelen vil nødig at de misgjerninger han fikk kastet inn i vårt liv, skal være forgjeves ved Guds saliggjørende nåde i Kristus.

Hans ønske er at vi skal komme utenfor nådens festning, for da kan våre synder holde oss fast. Også for et jublende Guds barn kan det komme tider da misgjerningene liksom faller over oss. I v. 13 i denne salmen merker vi at denne frykten legger seg over David når han sier:

"For trengsler uten tall omgir meg, mine misgjerninger har grepet meg, så jeg ikke kan se. De er flere enn hårene på mitt hode, og mitt hjerte har sviktet meg."

Lovsangen er et øyeblikk fordunklet for ham, men igjen kjemper han seg gjennom med bønnens seiersvåpen. "La det behage deg, Herre, å utfri meg!" David så at bønnhørelse var bare nåde. Og med denne ydmyke bønnen kjemper han seg gjennom fiendens hån og spott (v. 14-16).

Hans hjerte lengter etter at han sammen med alle de hellige igjen må få fryde seg og glede seg i Herren, slik at han alltid kunne si: "Høylovet være Herren!"

Ja, det er sannelig herlig å ha det slik. Men man må som David kjempe seg gjennom til det. "For intet kan du tage, alt kan du få av Gud."

Men så gjelder det også om ikke å stirre på sin egen elendighet og fattigdom. Ja, la oss bare kaste et blikk på den for å bli ydmyk, men så raskt se opp på Herren. Vår glede og lovsang skal jo springe ut fra ham.

Det gjør også David her i det siste verset. Han kaster et blikk på seg selv og sier: jeg er elendig og fattig, men så ser han opp på Herren som den store motvekt og sier frimodig: "Men Herren vil tenke på meg. Du er min hjelp og min frelser! Min Gud, dryg ikke!"

 

Bibelverket "Gullgruben" er skrevet av den danske indremisjonspresten C. Asschenfeldt-Hanssen. Verket var ferdig i 1904 og inneholder en fortolkning til alle Bibelens bøker. Han skrev det i forbindelse med de store vekkelsene omkring århundreskiftet for å gi enkel og solid bibelkunnskap til de kristne i en tid da liberal teologi og nye menighetsdannelser brøt inn over Danmark.
Bibelverket har vært mye brukt av lekfolk og predikanter i mange år også i Norge. Den er luthersk, evangelisk og oppbyggelig. Også vår tid trenger den enkle og bibeltro utleggelsen av Guds ord som denne kommentaren gir.

 

horizontal rule

Send meg e-post ved å trykkje på namnet mitt:                                                                                   Sist endra: 19.10.2018


Joh 17:3  Og dette er det evige livet, at dei kjenner deg, den einaste sanne Gud, og han du sende, Jesus Kristus.