Stå nær Herren

Startside Opp Jesus - Ordet Ny himmel og ny jord Nattverden Dåp Dåpssyn Rett dåp? Dåpen - splitting Lev verdig det hellige kall Jesus - morgonstjerna Jesus er Lyset Hebrearbrevet 12:1-4 Morgenkamp Skjønnhet Guds vev Guds vilje Kristen vandring Stå nær Herren Formaning til ydmykhet og tillit Salme 40 Bibelsitater



"På den som står meg nær, vil jeg hellige meg og for alt folkets åsyn vil jeg herliggjøre meg."

 

(Hentet fra 3. Mosebok 10 og en del av vers 3)

Les hele kapitlet her: 3. Mosebok kapittel 10 (etter NB88BM)

for å se sammenhengen kan det være greit å lese kapitlet foran kapittel 9 (etter NB88BM)

Kommentarer hentet fra "Gullgruben":

Dommen over Nadab og Abihu (3 Mos 10:1-7)

"Sorgen og gleden de vandrer tilhope," det merkes i sannhet også på denne høgtidsdagen i Israel. Slik vil det alltid være her på jord, fordi det er synd her, og synden føder sorg. Det var også synden som på den dag gjorde et skår i den glede som åpenbarelsen av Herrens herlighet hadde gitt folket. Nadab og Abihu var de to eldste sønnene til Aron. De ble beruset av glede over den høye stillingen de hadde fått som Herrens utvalgte tjenere. Gleden i Herren beruser ikke, den gjør hjertet stille og ydmykt. Men hovmodsgleden beruser. Nadab og Abihu følte seg store i seg selv på grunn av den gjerning de var betrodd. I denne forfengelighetens rus fant de på at de ville gjøre det enda bedre enn det Herren hadde befalt dem. De fylte sine kar av gull med røkelse og ville på egen hånd og etter sin egen tanke og vilje bringe Herren et røykoffer i helligdommen. Men de ble stanset av Herren selv, som det står om: "Du har gitt dine befalinger for at en skal holde dem nøye" (Sal 119:4). Den samme ild som før hadde åpenbart Guds nådes herlighet, åpenbarte nå hans hellige vrede over disse to hovmodige prestene. De ville ikke gjøre forskjell på sitt eget og Herrens, men de mente at deres egen selvlagde gudsdyrkelse var like god som det Herren hadde befalt dem. En lynstråle rammet dem slik at begge døde.

"Fremmed ild" brakte de for Herrens åsyn. Det kan her bare bety at de kom med et røkelses-ildoffer, og det var ikke befalt av Herren. Dette er også en alvorlig preken for oss som står i den nye pakt. "Fremmed ild" er alt vårt eget, den kjødelige ild, som brenner i vår egen vilje. Det er vår egen rettferdighet og selvlagde visdom. Fremmed ild er hele den selvlagde gudsdyrkelse som så mange vantro mennesker vil dyrke Gud med. Det er fortalt at da Johan Huss ble ført til bålet, så han en bonde som var ivrig med å samle ved til bålet. Han ville også ære Gud med å legge pinner på kjetterens bål. Huss smilte vemodig over denne iver som i sannhet var fremmed ild. Verdens barn forteller oss at de dyrker Gud "på sin måte" og vil ikke høre når vi peker på den eneste vei som er Kristus ved omvendelse og tro. Men alt det er fremmed ild for Herren. De mener at de skal komme inn i hans himmelske helligdom på denne måten. Hvilket bedrag er ikke det! Hvis ikke hjertet blir omvendt til en tro i Ånd og sannhet båret av den Hellige Ånds ild, vil et slikt menneske bli stanset av Herrens dom. Han lar seg ikke bedra. Han er en "duft av liv til liv" ("livsens lukt til liv" - D.) for dem som blir frelst, men en "duft av død til død" for dem som går fortapt (2Kor 2:16). Prøv deg, min leser. Er det du kaller din tro og bønn virket av Guds Ånd, er det et sant og levende offer? Eller er det uten omvendelse, uten hellighet - men bare en død tro, en død bønn, en fremmed ild?

Men vokt deg for fremmed ild også du Guds barn! Vi ser også at mange alvorlige sjeler plager seg forgjeves med selvlagde gjerninger og eget vesen. Her gjelder det om også for oss å være på vakt overfor vår egen ånd. Det gjelder ikke minst ved falsk nidkjærhet og kjødelig iver for andres frelse. Vi må huske Herrens ord til Johannes og Jakob da de ville at himmelens ild skulle slå samaritanerne: Dere vet ikke hva ånd dere er av (Luk 9:55).

Vokt deg for fremmed ild i din bønn! Man kan skru seg selv opp i noe som ikke kommer fra hjertet, som ikke er åndelig sannhet og ikke stammer fra Guds Ånds ild. Men først og fremst er det en påminnelse til alle prester! Når de under skinn av Guds ord forkynner sin egen visdom og mennesketanker, selv om det skjer med følelse, er det ikke noe annet enn fremmed ild. Også troende prester bør ta denne påminnelse alvorlig. For all falsk begeistring og forsøk på å frambringe en ild og varme ved egen kraft, nærmet seg det å bli "fremmed ild".

Men gjennom hele denne alvorlige hendelsen lyder det framfor alt: Alvor, alvor i Herrens tjeneste. For vi tjener en hellig Gud, og for ham gjelder det i sannhet: tjen Herren med frykt, og juble med beven (Sal 2:11).

Det hellige alvor og den stille barnslige lydighet øver seg alltid i å spørre: Hva vil du Herre, at jeg skal gjøre? Det er ikke fremmed ild, men er virket av Guds Ånd. I det hjerte vil Herrens herlighet bli åpenbart til fryd og glede.

Slik forklarer også Moses det for Aron: "Dette var det Herren talte om da han sa: På den som står meg nær, vil jeg åpenbare min hellighet, og for folkets åsyn vil jeg herliggjøre meg" (v. 3). Ved dem "som står meg nær", må vi først og fremst tenke på prestene.

De skulle på en særlig måte avspeile Herrens hellighet og derved forherlige ham for folkets øyne. Det er sagt med en viss rett også for vår tid at prestens liv er folkets bibel. I alle tilfelle vokser ansvaret med stillingen.

Men dette gjelder alle Guds barn, hele det prestelige Guds folk. Herren vil i sannhet bli helliggjort i sine hellige. De står ham nær i motsetning til verden som er utenfor (1Kor 5:12). Herren skal slik også herliggjøres i sitt folk.

Derfor er det en ganske alvorlig sak når de hellige faller i synd. For de bekjenner at de står Herren nær og er hans husfolk (Ef 2:19).

"Aron tidde," står det. Han ydmyket seg under Guds veldige hånd, hvor tungt det enn var at sønnene døde. Det var det rette sinn, slik det står i en liten salme:

Lær meg, o Gud, å ville hva du vil!
hold troens vinger oppe når den daler,
og tukt meg kun, og gi meg nåde til
å bøye meg og tie når du taler.

Moses befalte at de døde skulle bæres utenfor leiren og bli begravd. Han forbød Aron og hans to andre sønner å sørge eller klage over denne Herrens vredesdom.

De skulle ikke, som skikken var i østerland, tilkjennegi sin sorg ved å blotte hodet eller rive en rift i klærne. De skulle heller ikke avbryte offerhandlingen, men holde seg i tabernaklet.

"For Herrens salvingsolje er på dere," sier Moses. Dermed ville Moses si at de var utvalgt til helt og fullt å tilhøre Herren. Det kjødelige slektskapsforhold måtte ikke bety noe mot deres forhold til Herren. Alle andre hensyn måtte tre til side overfor hans navns hellighet.

All klage over Herrens dom, var å sette seg over ham, og ville nedkalle Herrens vrede over dem selv. På grunn av deres og yppersteprestens stilling ville det også bli en dom over hele Israels menighet.

Også her var Aron og sønnene lydige. De ble i helligdommen, mens Israels barn bar de to døde til graven under sorg og gråt.

 

Befaling til prestene om avhold. Prestenes offermåltid. Moses går i rette med Aron om syndebukken (3 Mos 10:8-20).

Nadab og Abihu var falt for dommen fordi de åndelig talt hadde beruset seg i selvopphøyelse. I den anledning innskjerper Herren overfor Aron og hans sønner at de også skulle sky all ytre berusende drikk når de gikk inn i helligdommen. Det skulle være en evig skikk. De skulle være fullstendig edrue til legeme og sjel. Det måtte ikke være noe slags falsk begeistring hos dem.

Grunnen til det angis med klare ord: "Så dere kan gjøre forskjell mellom hellig og vanhellig, mellom urent og rent, og lære Israels barn alle de lover som Herren har kunngjort dem ved Moses."
Nadab og Abihu hadde ikke gjort forskjell mellom det hellige og det vanhellige. Derfor kom de under vredens dom. Alt dette peker framover mot den oppgave som alle Herrens prester også i den nye pakt har. De skal kunne sette skille mellom hellig og vanhellig. De må skille mellom det rene og urene for å kunne lære folket rett om Herrens vei.
Men da må de være edrue både til legeme og sjel. Vær edrue, våk (1Pet 5:8). Er man beruset av sin egen ånd, av verdens ånd, da blander man sammen det hellige og det vanhellige. Det blir ikke forskjell på det. Ingen kan lære å kjenne Herrens vei av en slik forkynnelse, og bli vakt og omvendt.

Når det tales om vin og sterk drikk, betyr det siste slike berusende drikker som ble laget av bygg, dadler eller honning.
Dette ordet legger alle prester på sinne å vise avholdenhet, slik at sinnet ikke på noen måte skal være omtåket av "fråtseri eller drukkenskap". Dette ordet pålegger ikke total avholdenhet. Det taler bare om prestenes plikt når de gikk inn i Guds helligdom for å gjøre tjeneste der. Guds Ånd vil lære Herrens folk den rette avholdenhet, for det hører med til Åndens frukter (Gal 5:22).
Til denne innvielseshøytiden hørte også prestenes offer med. Moses påla Aron og hans to sønner å holde dette måltidet, v. 12. Det som var igjen av matofferet, kunne bare etes av prestene, og det skulle skje i forgården.

Bryststykket og bogen av takkofferet (svingebrystet og løftelåret) som tilfalt prestene, kunne de ete utenfor forgården på et "rent" sted sammen med sin familie. Hva det betyr vil vi best se når vi gjennomgår 3Mos 11-15. Der tales nøye om det som var urent etter loven.

Syndofferbukken (3Mos 9:15) var ofret for folkets synder, og det skulle være offermåltid også av den. Blodet var ennå ikke brakt inn i helligdommen, fordi Aron ikke var inntrådt i embetet. Prestene skulle ikke ete kjøttet av de dyr (3Mos 6:23) der blodet var brakt inn i tabernaklet.

Det ligger en dyp betydning i det at prestene skulle ete av det dyret som synden var lagt på. De skulle liksom oppsluke synden og ta den bort i kraft av deres makt til å bære menighetens skyld (v. 17).

Denne makt hadde Gud på forbilledlig måte knyttet til presteembetet. Det skulle peke på ham som "Gud gjorde til synd for oss" (2Kor 5:21). Han oppslukte vår synd ved sitt hellige liv og død.

Nå oppdaget Moses imidlertid at syndofferbukken var blitt oppbrent uten at prestene hadde fått sin del. Da ble Moses vred, for dette var en avvikelse fra det Herren hadde befalt.

Men Aron svarte Moses og sa at grunnen ikke var likegyldighet eller skjødesløshet. Han mente det ikke var rett å ete syndofferet på den dag da han ble så ydmyket på grunn av sine sønner.

Det ville ha sett underlig ut for folket om han og sønnene på den måten hadde "tatt bort" folkets synder - på en dag da de selv opplevde Herrens dom. De hadde jo selv stått i gjerningen med å ofre til Herren. Hele folket hadde sett deres synd, og Aron følte det som en skam over hele sitt hus. Slik var Arons tanker, og vi kan forstå dem. Hvis en prest opplever dyp sorg og skam av sine barn, vil han ikke da trekke seg tilbake fra gjerningen - i alle fall for en kort stund. Det kunne ikke kalles synd mot Herrens vilje.

Moses ble i alle fall tilfreds da han hørte dette. Her hadde skjedd en uregelmessighet etter lovens bokstav, men ikke etter lovens ånd.

For Arons ydmykhet hadde vært grunnen, ikke hovmod eller lettsindighet som hos Nadab og Abihu. Derfor ble ikke Aron og sønnene dømt for dette. Tvert imot - Herren viste på denne måten allerede nå at lovens ånd peker ut over lovens bokstav. Det fikk ypperstepresten se.

Moses var ikke tunghørt for Åndens tale. Han kjente klangen i Arons ord: den var ikke imot Herren. Han så slik som Aron at Ånden er mer enn bokstaven, og Moses ble stille.

Det gikk vel gjennom dem en anelse om at i loven lå en spire til en ny pakt. Den var ikke etter bokstaven, men en Åndens pakt (2Kor 3:6).


("Gullgruben" er fortolkningen av hele Det nye testamente. Bibelverket er skrevet av den danske indremisjonspresten C. Asschenfeldt-Hanssen. Verket var ferdig i 1904 og inneholder en fortolkning til alle Bibelens bøker. Han skrev det i forbindelse med de store vekkelsene omkring århundreskiftet for å gi enkel og solid bibelkunnskap til de kristne i en tid da liberal teologi og nye menighetsdannelser brøt inn over Danmark. Bibelverket har vært mye brukt av lekfolk og predikanter i mange år også i Norge. Den er luthersk, evangelisk og oppbyggelig. Også vår tid trenger den enkle og bibeltro utleggelsen av Guds ord som denne kommentaren gir. Den norske oversettelsen, som nå kommer, er en forsiktig bearbeidelse til moderne norsk der en har forsøkt å bevare forfatterens språklige særpreg. Han brukte et rikt billedspråk som mange ganger ga seg utslag i "Kana'ans språk". Den norske oversettelsen av denne bibelforklaringen bruker Norsk Bibel (NB) som tekstgrunnlag, men vil også henvise både til norsk bibeloversettelse av 1978 (NO) og av 1930 (GNO) når det kan være nyttig for forståelsen av tekstene. Unntaksvis kan også den danske oversettelsen (D) som forfatteren brukte, være nevnt. Ellers kan det nevnes at noen eldre tolkninger og oppfatninger som var typiske for forfatterens tid, er tatt bort, f.eks. henvisninger til vitenskapelige synspunkt som er endret siden den tid. Enkelte steder er teksten noe forkortet.)

horizontal rule

Send meg e-post ved å trykkje på namnet mitt:                                                                                   Sist endra: 15.01.2015


Joh 17:3 Og dette er det evige livet, at dei kjenner deg, den einaste sanne Gud, og han du sende, Jesus Kristus.