·     Synd – gresk: (235) hamartía – forfeiling av målet, lovbrudd, synd, skyld.

Det greske ord som i særlig grad er blitt bærer av det bibelske begrep synd, er hamartia, men det brukes i ΝΤ også en rekke andre ord for å betegne de ulike sider og betydningsnyanser ved begrepet. Her kan nevnes adikia, urettferdighet, antitese til det bibelske hovedbegrep rett­ferdighet. Videre anomia, lovbrudd eller lovløshet, dette ord betegner forakt for Guds lov, mens asebeia, gudløshet, beteg­ner ringeakt for Guds person.

For øvrig kan nevnes paraptoma, egent­lig det å falle ved siden av, derav: feiltrinn, overtredelse, fra parapipptein, falle ved siden, feile, synde. Termen brukes om Adams fall, Rom. 5:17, om Israels fall ved å forkaste Kristus, Rom. 11:11-12, og om hedningenes overtredelser med åndelig død til følge, Ef. 2:1. Dette sterke ord kan også bli brukt om de troendes synder, Gal. 6:1. Videre kan nevnes agnoema, synd av uvitenhet, poneria, (aktiv) ondskap, kakia, (passiv) ondskap, parakoe, uhør­somhet, ulydighet, parabasis, overtredelse, det å gå over streken, et ord som står for overlagt brudd på Guds lov, og enochos, en forensisk (rettslig) term som angir at noen er hjemfalt til lovens anklage og dom. Ι tillegg til dette kommer så de ord som betegner bestemte synder.

Det kan synes ganske eiendommelig at hamartia er blitt valgt som hovedord for synd i ΝΤ, for dette ordet er det mest konturløse (kontur – omriss; grunntrekk) blant de termer som stod til rådighet. Vi har her et forhold som også kan gjelde andre ord og begreper i det greske ΝΤ, se f.eks. agape, kjærlighet. Verbet hamartano betyr helt enkelt å feile, det å ikke treffe målet. Ordet kan brukes både konkret og metaforisk (billedlig), i det siste tilfellet står det da fra først av for intellek­tuell tilkortkommenhet, men kunne også betegne feilaktig handling, og kunne være et uttrykk for moralsk vurdering. Substan­tivene hamartema og hamartia er helt fra begynnelsen av brukt i metaforisk betyd­ning. Hamartia kan betegne den uriktige handlingens vesen og natur, men er likevel oftere brukt om selve handlingen. Ι rettsspråket og i filosofi er hamartia en kollektiv term som omfatter forgåelser av alle slag, helt fra enkle mis­forståelser til forbrytelser. Det som er straffverdig og trenger å bli sonet, kalles hamartia.

Likevel er det betegnende at den følelse av skyld som så uløselig er knyttet til det bibelske begrep synd, fra først av savnes ί det greske ord. Aristoteles plasserte hamartema som en mellomting mellom adikema, urettferdighet, og atychema, ulykke, d.e. en forgåelse mot den her­skende orden, men uten ond vilje. Det er en feiltagelse uten ondskap på grunn av svakhet, tilfeldighet eller manglende kunn­skap. Først i en senere periode ble skyld iblant forbundet med hamartia.

Som religiøs term har hamartia sin opp­rinnelse i Septuaginta-oversettelsen. Her er hamartia i de fleste tilfeller brukt som gjengivelse av det hebraiske hraddat. Antagelig er denne greske term valgt fordi de to ordene har nokså nøyaktig den samme konkretbokstavlige betydning. Likesom det greske verb hamartano betyr å miste målet, har også det hebraiske verb hrata grunnbetydningen å forfeile et mål, ta feil av veien, derav: gjøre feiltrinn, forse seg, synde. Verbet brukes flere steder i GT i profan mening, f.eks. Dom. 20:16: «av dem rammet enhver på et hår når han slynget med sten, og feilte ikke», Job 5:24: «ser du over din eiendom, skal du intet savne», Ordspr. 19:2: den som er for snar på foten, treder feil». Dette siste sted er meget illustrerende, da en her faktisk kan velge om en vil oppfatte ordet rent bok­stavelig som å «trå feil» på veien, eller om en – i overensstemmelse med stedets klare underliggende betydning - vil oppfatte ordet i overført mening, og da enten som en intellektuell feiltagelse bevirket ved en forhastet avgjørelse, eller som et moralsk feiltrinn, altså som synd. De fleste steder hvor hrata forekommer i GT, er ordet brukt i en slik moralsk og åndelig mening, om å forsynde seg mot medmennesker, 1. Mos. 20:9, eller om å synde mot Gud. Den måte hvorpå ordet er brukt, viser at det står for å synde, med alt som dette begrep innebærer. Dette innhold har da blitt overført til det greske haramtia (skal vel vere hamartia?). Men det greske ordet representerer i tillegg til denne hebraiske hovedtermen, også en rekke andre ord. Hamartia og adikia samler faktisk betydningen av så godt som hele mengden av hebraiske ord for synd og skyld. Således er hamartia brukt for hebraisk awon, som betyr å vike av fra veien, overtredelse, misgjerning, og for fesja, overtredelse, opprør.

Karakteristisk for GT er nettopp mengden av ord som betegner synden i dens forskjellige former. Denne rikdom av variasjoner vil bare svakt avspeile seg i en bibeloversettelse. Denne rikdom av meningsnyanser utelukker imidlertid ikke et enhetlig syndsbegrep i GT. Dette kommer til uttrykk ved den dominerende plass substantivet hrattat har fått som bærer av begrepet. Hele innholdsfylden i dette ord overføres i Septuaginta til det greske hamartia, som i tillegg til dette tar til seg innholdet i en rekke andre hebraiske ord. Slik er innholdet ί det ord som de nytestamentlige forfattere overtok og valgte som bærer for begrepet synd.

Begrepet synd er i sin rot noe negativt. Dette rent negative aspekt (synsvinkel, synsmåte) ved synden kommer altså fram ved de to hovedord som i Det Gamle og Det Nye Testamente står for begrepet. Både hebraisk hrattat og gresk hamartia er negative termer som betyr å feile og svikte. En kunne lett synes at ordene er for svake, fordi de ikke uttrykker den positive ondskap ί synden. Men termene peker i virkeligheten direkte på dette som er syndens opprinnelige og innerste vesen. Alt det synden innebærer av positivt ondt, utspringer fra den svikt som uttrykkes ved disse to ord. Som noe vesentlig negativt er synden også definert de steder i ΝΤ hvor uttrykket «synd er» forekommer: «Synden er lovbrudd,» 1. Joh. 3:4, «enhver urettferdighet er synd,» 1. Joh. 5:17. «Alt som ikke er av tro, er synd,» Rom. 14:23. Hver gang bestemmes synden ved et negativ, den er en negasjon (nekting, motsett) av lov, av rettferdighet, av tro. Interessen for det ondes opprinnelse kommer i bakgrunnen når syndens negative karakter klargjøres. Likesom mørke er kontrast til lys, er synd motsetning til rettferdighet. Det onde opp­står som det godes motpol og kan bare oppfattes slik.

Selv om synd etter sitt vesen er en negasjon av det gode, må ikke dette oppfattes dit hen at synden skulle være noe passivt eller nøytralt. Synd er en makt i personlivet som er aktivt og positivt ond. Synderen er ikke bare fremmed for Gud, han er Guds fiende, Kol. 1:21.

Ι Det Nye Testamente er synden fullt avslørt, mens synden i GT først og fremst blir sett i relasjon til Guds lov, betraktes den ί ΝΤ også - og framfor alt - ut fra Guds selvåpenbaring i Sønnen. Fordi Kristus er kommet og har talt Guds ord og utført Guds gjerninger, er synden uten unnskyldning, Joh. 15:22-24. Hatet til Gud manifesterer (kjem til syne) seg i gudsmordet på Golgata, synden er her ikke lenger bare brudd på Guds lov, men den forgriper seg på Guds person. Og synden er ikke bare trassig ulydighet mot loven, men vantro og forkastelse av evangeliet.

Men ΝΤ åpenbarer også Guds seier over synden. På korset ble synden sonet ved Kristi død. Grunnlaget er brakt til veie for at Gud kan vise «den nåde som er oss gitt i Kristus Jesus fra evige tider», 2. Tim. 1:9-10. Ved sin ånd beseirer han syndens makt i den troendes liv, Rom. 8:2, og i Kristi gjenkomst til dom, knuses syndens rike, 2. Tess. 1:6 flg. - Mot denne bak­grunn og ut fra denne store sammenheng må vi se alle de forskjellige utsagn om synden i ΝΤ.

Ι evangeliene blir synd oftest nevnt i for­bindelse med omvendelse fra synd og tilgivelse for synd. For Jesus er ikke synd noe en kan stille seg likegyldig til. Synden har ført mennesket inn i bunnløs skyld, og under ubønnhørlig fordømmelse, Matt. 18:23 flg. Bare ved at han som Guds Messias soner synden ved sin korsdød, og gir sitt liv til løsepenge, Matt. 20:28, kan syndere frikjøpes og få syndsforlatelse. Synden er trelldom, den som gjør synd, er syndens trell, Joh. 8:34. Men Kristus har overvunnet «den sterke» og satt fangene i frihet, han forkynner for de fangne at fengslet er åpnet, Luk. 4:18, og den som Sønnen får frigjort, er virkelig fri, Joh. 8:36.

Apostlenes forkynnelse av synd var en proklamasjon (kunngjørelse) i Jesu navn om omvendelse og syndsforlatelse, Luk. 24:47. Det å bli en kristen er å få sine synder utslettet, Ap.gj. 3:19, få avtvettet sine synder, 22:16, få syndenes forlatelse, 26:18, og vende seg fra mørke til lys, fra Satans makt til Gud, 26:12. Den apostoliske misjonsforkynnelse blir så fulgt opp av de apostoliske skrifter, som hvert på sin karakteristiske måte underviser om synd og befrielse fra synd.

Ι Jesu øyne er alle mennesker syndere som trenger til omvendelse. Hans karakte­ristikk av menneskene er: dere som er onde, Matt. 12:34, Luk. 11:13. Folkets religiøse ledere kaller han ormeyngel, Matt. 12:34, de har djevelen til far, Joh. 8:44, og er nedenfra, 8:23. Han selv, derimot, er ovenfra, 8:23, han er utgått fra Gud, 8:42, han er den eneste som ikke kan anklages for noen synd, 8:46. Han reagerer mot synd som omgir ham slik bare den syndfrie kan gjøre det: Du vantro og vrange slekt! hvor lenge skal jeg være hos dere? hvor lenge skal jeg tåle dere?» Matt. 17:17. Men hvor utålelig synden enn er for ham, så elsker han likevel syndere. Han er kommet for å kalle syndere til omvendelse, Luk. 5:32. Han er legen for dem som har ondt, Mark. 2:17. Han er frelseren for det som var fortapt, Luk. 19:10. Han har makt til å forlate synder, Matt. 9:6, og det ligger kraft til et nytt liv i hans ord: Synd ikke mer! Joh. 5:14.

Jesus presiserer at en utvortes lovrettfer­dighet er utilstrekkelig, Matt. 5:20. En slik ytre rettferdighet blir rent uhyggelig hykleri og selvbedrag dersom det trer i stedet for sann gudsfrykt. Hykleri er en synd som hans disipler «først og fremst» må ta seg i vare for, Luk. 12:1. Hykleri tar selve sannheten og realiteten ut av alt gudsforhold, og fornedrer mennesket til en åndelig skuespiller, som «gjør alle sine gjerninger for å sees av menneskene,» Matt. 23:5. Når den lov som er hellig og åndelig, blir redusert til en legalistisk (lovisk) målestokk for ytre gjerninger, vil dette også føre til egenrettferdighet og hovmodig selvros for Gud, Luk. 18:11-12, mens en overser det som veier tyngre i loven, Matt. 15:3-9, 21:30-31, 23:23-26. Bare helhjertet kjærlighet til Gud og nesten kan godtas som den sanne lovoppfyllelse, Matt. 22:37-39, jamfør 5. Mos. 6:5, 3. Mos. 19:18. Nettopp denne ytre rettferdighet som tidens åndelige elite roste seg av, var en vederstyggelighet i Guds øyne, Luk. 16:15. Selv når lovens ytre krav var overholdt, ventet Herren å finne syndserkjennelse. Også de «rettferdige» måtte forstå at de var syndere for Gud, jamfør Mark. 2:17.

Den store hovedsynd er vantro, det ikke å tro på ham som Gud har utsendt, Joh. 16:9. Mens vantroen i GT gav seg til kjenne ved at Israel forkastet Gud og dyrket avguder, består vantroens synd i ΝΤ først og fremst ί det å forkaste Guds Messias. Jesus kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham, Joh. 1:11. Hos synoptikerne berettes særskilt om den vantro som møtte Jesus i Galilea, Matt. 11:20 flg., Luk. 10:13 flg. Ι Johannes-evangeliet fortelles i flere dramatiske opp­trinn om den vantro han ble stilt overfor i Jerusalem og Judea, kap. 5, kap. 8-12.

Apostlenes forkynnelse av synd var en proklamasjon i Jesu navn om omvendelse og syndsforlatelse, Luk. 24:47. Det å bli en kristen er å få sine synder utslettet, Ap. Gj. 3:19, få avtvettet sine synder, 22:16, få syndenes forlatelse, 26:18, og vende seg fra mørke til lys, fra Satans makt til Gud, 26:12. Den apostoliske misjonsforkynnelse blir så fulgt opp av de apostoliske skrifter, som hvert på sin karakteristiske måte underviser om synd og befrielse fra synd.

En bred og dyptpløyende behandling får emnet i apostelen Paulus' brever, i særlig grad gjelder dette Romerbrevet. Her gir apostelen en omfattende systematisk frem­stilling av det store teologiske tema: synd og frelse.

Først konstateres det at syndens velde er universelt. Det omfatter hedningene, som enda de kjente Gud gjennom hans åpen­baring i skaperverket, vendte seg til av­gudsdyrkelse og synd, 1:19 flg. Paulus følger ikke den vanlige jødiske oppfatning som anså alle hedningene som syndere simpelthen fordi de ikke kjente Moseloven, men han hevder at hedningene er syndere fordi de ikke lever etter Guds lov, for så vidt denne ennå er relativt erkjent og normerer deres samvittighet. Guds lov er opprinne­lig innskrevet ί alle menneskers hjerter. Fallet har aldri helt ut kunnet utslette den, selv om den er fordunklet, og ved lovfor­kynnelsen samtykker samvittigheten med loven, 2:12-16. Deretter går apostelen over til å anklage også jødene for synd. De var betrodd Guds ord, og de hadde syndet mot et større lys, 2:17 flg., 3:2. Om både jøder og hedninger kan det sies: «Alle har syndet og fattes Guds ære,» 3:23.

Denne universelle syndighet henger sammen med en nedarvet syndeskyld og syndenatur, som kan spores tilbake til det første syndefall - da synden kom inn i verden. Adams synd er prototypen på synd, den er ikke bare roten til all synd ί menneskeslekten, den er på et vis repre­sentativ, den er selve menneskehetens synd. På grunn av denne synd er alle mennesker kommet under Guds dom; dette viser seg ved at døden, syndens straff, har trengt gjennom til alle, 5:12. Også de som ikke har syndet i likhet med Adams overtredelse, som altså ikke kan belastes noen personlig skyld, er innbe­fattet i denne altomfattende gudsdom, 5:14. Denne erkjennelse av kollektiv skyld, som virker så uvant i vår tid da det individuelle fremheves så sterkt, var intet fremmed verken for Paulus eller for hans første lesere. Ι GT er det en vanlig ting at en familie, en stamme, et folk, står samlet ansvarlig for enkeltpersonens synd. En kan nevne Akans synd, Jos. 7:25, Davids folketelling, 2 Sam. 24:1 flg., og mulig­heten for å føre synd over landet, 5. Mos. 24:4. Paulus utvider dette til å gjelde hele menneskeheten. Alle er de blitt syndere ved Adams ulydighet, for at også alle mennesker kan bli rettferdige ved Kristi rettferdige gjerning, Rom. 5:18-19.

Men ikke bare syndens skyld, også syndens vesen er kommet inn ί menneske­slekten. Likesom alle mennesker er syn­dere, så er også hele mennesket besmittet av synd. Synden har invadert selve den menneskelige natur, slik at denne er blitt syndefull og fordervet. Paulus kaller denne falne natur «kjødet», 8:5, han taler om «syndig kjød,» 8:3, og om en «syndens lov» som bor i lemmene, 7:23. Kjødet er ikke Guds !øv lydig, kan heller ikke være det, fordi kjødets attrå er fiendskap mot Gud, 8:7. Synd er altså i sitt vesen hat imot Gud, og dette gudsfiendskap er den kilde som de onde gjerninger flyter fram fra. Paulus samstemmer altså her med Jesu egne ord om at det er fra det syndige hjerte de syndige tanker og handlinger kommer, Matt. 15:19, når et tre bærer onde frukter, er dette bare en følge av at treet selv er dårlig, 12:33. Syndene, de enkelte syndige tanker, ord og gjerninger, kommer av synden, den onde makt som bor i menne­sket. Paulus taler i denne sammenheng om synden nærmest som et personifisert vesen, noe som har tatt bolig i personlig­hetens sentrum og som får mennesket til å gjøre det onde, selv om dets moralske erkjennelse (gresk noús), sinnets og samvit­tighetens lov, vil noe annet, 7:17 flg. Men ikke for et øyeblikk utledes av dette at mennesket ikke skulle være fullt ansvarlig for sine gjerninger. «Dersom Ι lever etter kjødet, da skal Ι dø,» 8:13.

Ι denne sammenheng kommer Paulus inn på forholdet mellom synden og loven. Han fastslår først at ved loven kommer syndens erkjennelse, kunnskap om synd, slik at hele verden blir skyldig for Gud, Rom. 3:19. Den som virkelig kunne opp­fylle loven etter dens ånd og bokstav, ville naturligvis blitt frikjent og rettferdiggjort av loven, men et slikt menneske eksisterer ikke, alle har syndet. Også Paulus selv, som visste at han - menneskelig bedømt - var «etter loven ulastelig», Fil. 3:6, opplevde at «da budet kom, ble synder levende», Rom. 7:9. Og så viser apostelen at likesom loven ikke kan rettferdiggjøre noen fra syndens skyld, men tvert imot fordømmer mennesket, så formår heller ikke loven å frigjøre fra syndens makt, 8:3, men derimot vekker den de syndige lyster 7:5, synden tar anledning av budet og dårer og dreper mennesket, 7:11. Så « over vettes syndig» er synden at den ikke bare gjør Guds gode og hellige lov maktesløs 8:3, men den endog bruker loven til å egge og vekke de syndige lyster og derved volder mennesket døden, 7:13. Synderen gjør opprør mot loven og reiser seg mot den fordi loven er åndelig og han selv kjødelig solgt til trell under synden, 7:14. Lover viser altså både menneskets skyld og dets totale udugelighet til selv å frigjøre seg fra syndens makt.

Men det som var umulig for mennesket ved egen makt, 7:18 flg., og umulig for loven, det gjorde Gud mulig, idet han sendte sin Sønn, 8:3. Kristus er Guds svar på synden. Rettferdiggjørelse fra syndens skyld behandles i 3:21 - 5:21, og forløs­ning fra syndens makt i kap. 6 - 8. Det brennende spørsmål: Hvordan bli rettfer­dig for Gud? har fått sitt svar: «De blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus,» 3:24. Og nødropet: hvem skal fri meg? får straks til svar: «Gud være takk ved Jesus Kristus, vår Herre!» 7:24-25. Det er ingen fordøm­melse, 8:1, men rettferdiggjørelse, 5:1. Det er ingen trelldom, 8:15, men helliggjø­relse, 6:22.

Det Paulus har å si om synden utover dette, er formaning, paraklese (oppmuntring, trøst, formaning). Den som er avdød fra synden, 6:2, skal akte seg som død for synden, 6:11. Han står ikke i gjeld til kjødet så han skulle leve etter det, men skal «døde legemets gjerninger ved Ånden», 8:12-13. Han skal bli hva han er, det vil si, han skal i praksis leve opp til sitt kall, Efes. 4:1, ut fra sin stilling i Kristus, Kol. 3:1. «Ι er jo død,» - «så død da,» 3:5. Apostelen blir ikke trett av i sine brever å advare mot synden og formane de troende til et hellig, gudinnvidd liv.

Ι de øvrige av ΝΤ's skrifter finner vi flere av de gjennomgående nytestamentlige hovedtanker utformet av hver forfatter på hans karakteristiske måte. Læren om Kristi syndfrihet og om hans forsonings­verk for synd har en sentral plass. Kristus er den som er uten synd, Heb. 4:15, og som derfor ikke behøvde å frembære offer for sine egne synder, men ofret seg selv, 7:27, og borttok synden ved sitt offer, 9:26. Han er det lyteløse lam som løskjøpte oss med sitt blod, 1. Pet. 1:19. Han gjorde ikke synd, men bar våre synder på sitt legeme opp på treet, 2:22-24. Synd er ikke i ham, men han er åpenbaret for å bortta våre synder, 1. Joh. 3:5, hans blod renser fra all synd, 1:7, og han er en soning for våre og for hele verdens synder, 2:2. Han har fridd oss fra våre synder med sitt blod, Åp. 1:5. De som har tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod, kan komme for Guds trone, 7:14-15, 22:14. Den spesielle synd som Hebreerbrevet advarer mot, er frafall fra troen på evange­liet, 2:3, 3:12, 6:4-6, 10:26. Jakobs brev understreker det nytteløse i å påberope seg troen dersom en samtidig blir ved i synden, Jak. 1:22 flg., 2:14 flg. Peters-brevene og Judas' brev fører videre den samme tanke når det advares mot å forvende Guds nåde til ryggesløshet, 1. Pet. 1:14 flg., 2. Pet. 2:1-22, Jud. ν. 4 flg.

Johannes-brevene fremstiller den tro­endes forhold til synden i et paradoks (sanning uttrykt i tilspissa form, slik at den får et skinn av selvmotsigelse): Den som er født av Gud, gjør ikke synd, han kan ikke synde, 1. Joh. 3:9. Den som sier at han kjenner Gud og ikke holder hans bud, er en løgner, 2:4. Den som gjør det gode, er av Gud, den som gjør det onde, har ikke sett Gud, 3. Joh. v 11. Men på den annen side: Selv om synden ikke lenger er i sentrum av den troendes indre liv, selv om synden for ham egentlig er noe fremmed og naturstridig, - la ingen mene at han er syndfri. «Dersom vi sier at vi ikke har synd, da dårer vi oss selv,» 1. Joh. 1:8. Den troende trenger stadig Kristus som soning for sine synder og som talsmann hos Faderen, 2:1-2, og han må rense seg selv, om han skal ha del i det evige håp om å bli Kristus lik når han skal se ham som han er, 3:2-3.

Åpenbaringsboken ser synden i eskato­logisk (læren om de siste ting) perspektiv. Mot tidens ende skal synden nå sin kulminasjon (høgdepunkt, toppunkt) i det store frafall og det antikristelige rike. Gud vil føre sin vredesdom over synden, synden er modnet til forherdelse, menneskene om­vender seg ikke, 16:8-11. Jordens konger samles til krig på Guds, den allmektiges store dag, 16:14, til den åpne strid mot Herren, 19:19. Det er en strid av kosmiske dimensjoner, ikke bare menneskene, men Satan og hans hærer, 12:7 flg., og de himmelske skarer, 19:14 flg., tar del i denne gigantiske sluttkamp mellom det onde og det gode. Ondskapen beseires og isoleres i ildsjøen, 19:20, 20:10 flg. Gud oppretter sitt evige rike, hvor intet urent og ingen som farer med stygghet og løgn, får komme inn, 21:27. Syndens onde drama er avsluttet. Paradistilstanden er gjenopp­rettet, med livets elv og livets tre, 22:1-2, og Guds bolig er hos menneskene, 21:3.